‘77

 

Hjem

Fokstua.no

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fokstua.no

Et hjem for oss. 

 

 

 

 

 

Alle hadde brønn før i tiden. Nå for tiden har ikke folk brønn. Fordi de ikke trenger det. For vannet kommer gjennom rør fra kommunen, du betaler bare en regning, og alt er såre vel.

I Italia betaler de bare for vannet som kommer inn. har ikke hørt om noen kloakkavgift.

I landsbyen der vi bodde sa de at det kom ikke ut noe kloakk på en bestemt plass, for rensing og sånn, fordi alle rør var utette, slik at det rant litt både her og der. Men det blir vel fine blomster av slikt.

 

Historien under er et tankespinn tatt ut fra en ren spekulasjon om hva som foregikk.

 

 

 

 

Brønnen.

 

 

 

Varmen hadde festet sitt grep, og økte enda mer i intensitet.

Bed and breakfastrommene var ikke fullbooket i august, men det var ikke så ille heller.

 

Det middelaldrede ekteparet flyttet inn en sen ettermiddag i midten av august. De skulle bo der 2 netter.

Jeg antok at han var så vidt over  seksti, med en bart som noen og enhver mann kunne misunne ham. En maskulin stålkost.I tillegg var den et godt redskap for siling av matinntaket.

Hun var en del yngre, eller så sånn ut. Av den typen som må ha god tid om morgenen.

Italienere.

Jeg så det med det samme.

 

Enda et eksempel på at den nordiske fargeoppfatningen er forskjellig fra den italienske. Hun hadde rød bluse, som matchet godt den rosa leppestiften. Ingen skjæring der. Litt på munnen, og litt utafor. Kjolen var i trangeste laget, men også det går mye greiere i Italia enn det vi oppfatter i Norge. I Italia er det helt greit. Her kan du blande sammen både hummer og kanari, og det blir sannelig også gjort.

 

Solen hadde gått ned inne i bakgården, men det var fortsatt varmt. Fryktelig varmt. Disse gjestene  hadde fått telefon fra Simone , gårdbrukern som eier stedet, før på ettermiddagen om at vannsituasjonen var ustabil, og at man kunne regne med at vannet ville bli borte fra tid til annen i løpet av weekenden.

Simoen hadde sannsynligvis ”glemt” å fortelle at vannet hadde vært fullstendig fraværende de seks siste dagene. Men det er ikke lett å huske alt her i verden heller. 

Vi hadde tatt i mot dem med åpne armer, hadde til og med snakket med dem i det de flyttet inn. På italiensk naturligvis, vist dem rommet, og fortalt dem om kjøleskapet nede i kjøkkenet i første som sto til fri benyttelse. I denne varmen kunne man trenge alle de tekninske hjelpemidler man kunne tenke seg. Og et kjøleskap er ingen dum innretning når tempen passerer 30. Og oppe på rommene er det ingen tekniske hjelpemidler, om man kan bruke et slikt uttrykk.

 

Det var ordnet med kanner med vann. Til å skylle ned i do, pusse tenner, drikke en skvett, tørke av panna og kanskje til og med vaske seg litt.

 

Ettersom hele distriktet var lammet av vannmangel, var det ikke så mye man kunne gjøre. Kommunens folk svarte eller ikke svarte på telefonhendvendelser fra folk så godt de nesten kunne. Når vil vannet komme tilbake?

Vil det i det heletatt komme tilbake? Det hadde jo ikke regnet mer enn 2 skvetter siden i mai, og nå var vi langt ut i august. Grunnvannet hadde gjemt seg nede i avgrunnen, og var på et minimum, og vannreservoaret som Marcialla benytter seg av, sammen med Tavernelle, var helt tørrlagt.

 

Ikke det at befolkningen her visste sikker hvor alvorlig situasjonen var. Det hadde ikke vært noen slags form for organisert rasjonering, slik som man kanskje kunne forvente. Vannet ble bare brukt som vanlig helt til det var stopp.

 

Og Simone ringte. Igjen og igjen.Til kommunen.

Som regel var folkene imøtekommende og blide, altså ikke noe vann på en stund.

 

Rart dette her med vann. I alle år har vannreservoarer vært gjenstand for glede for noen, og det motsatte for andre. Jeg som som hadde sett en del amerikanske cowboyfilmer opp gjennom årene, kjente igjen problemstillingen. Den som har kontroll over vannet, er kongen på haugen.

Og høsten 2003 i Toscana, hadde altså de samme problemene som nybyggerne i  Amerika på 1800-tallet hadde.

 

Vi finner opp mye rart, og verden går såkalt vidre, vi utvikler oss, men noe så enkelt som vann kunne ikke skaffes i Marcialla denne høsten. Tenkte på disse fenomenale romsondene som blir sendt til Mars. Som attpå til tar bilder og sender tilbake til jorden. Og et av de store spørsmålene har vært om det vann på Mars. Spør heller om det er vann i Marcialla! Hit kan hvem som helst komme å ta bilder, når som helst.

 

Vi måtte altså nå  virkelig  bruke de hjernecellene som fortsatt hadde overlevd. Vi hadde altså ikke noe vann, og var derfor satt ut av spill.

Vannbilene kjørt fram og tilbake i distriktet. De stoppet her og der og tømte sin last ned i rør i bakken.

Simone fortalte oss fra tid til annen at han trodde det snart kom vann, fordi han hadde sett vannbiler i distriktet.

Dette utsagnet fikk meg virkelig til å stusse.

Var det virkelig slik at 802 innbyggere fikk vannet sitt levert fra tankbiler, til og med  i et rør i bakken? Kunne det monne noe som helst ? Dette røret var dessuten helt sikkert lekk, og bare halvparten ville sikkert nå fram til en ørkentørr husholdning. I hvertfall var det min helt klare , objektive oppfatning akkurat da.

 

Det var riktignok strengt forbudt å vanne hagen. Vi så jo det på våre raid rundt i landsbyen. Velpleide hager som led under vannmangel. Blomster som bøyde hodet mer enn normalt. Hekker som hadde vært grønne en gang, og som nå fikk høstens farger tredd ned over hodet lenge før godt var.

Samtidig visste vi at folk hadde vannkraner bak huset sitt også. Og disse ble nok brukt i en sen nattetime, oppslukt av det befriende stappmørket som er her nede om natten, beksvart er det.

Det gikk rykter på denne tiden om at folk vannet om natta. Det hendte visstnok også at folk hadde glemt å stenge kranene sine etter å ha sjekket vannet, og når da vannet kom tilbake kunne det renne lenge uten at det ble oppdaget. Og slikt tærer selvsagt på ressurser som fra før er knappe.

 

Ekteparet i tredje hadde installert seg for kvelden.

 

Jeg skjekket kannene deres på gangen, og de var allerede tomme. Du verden. Elsa tok deretter turen innom rommet, og spurte om de trengte mer vann. Men det gjorde de ikke. Alt var i skjønneste orden.

 

Litt senere samme kvelden kommer mannen stampende opp trappa med to sekspakninger med vann – aqua minerale naturale – slike som italienerene bruker til matlaging, drikkevann osv. Han hadde altså kjøpt 12 flasker à 1,5 liter til dette bruket. Og en halv time senere ankom manne med enda en sixpack av dette livgivende stoffet. Sensa gas - uten gass.

 

Ikke har de kaffekoker på rommet, tenkte jeg, så det er vel ikke der vannet vil bli benyttet. Og til tannpussen går det vel ikke mer enn en desiliter eller to. Hårvask? Hun hadde helt kort, tynt hår. Nesten nordisk.Tja.  Men hentesveise skal vel ikke vaskes for ofte, heller.

Kaldt vann er ikke det beste å få skyllet over hodet, skjønt kaldt kan man vel kanskje ikke kalle det når tempraturen ute er over tredve grader. I skyggen.

Men spørsmålene sto i kø.

 

 

Ikke noe stort verdensproblem, riktignok, men det pirret nysgerrigheten min såpass at jeg begynnte å fundere over hva de brukte dette vannet til.

 

Hva med det vannet han hadde fått i kanner, egenhendig dratt opp fra brønnen i bakgården?

For VI er ikke helt fortapt. Vi har brønn. To brønner. En som det er 8 meter ned til vannspeilet, og en som er enda dypere. Vi bruker den første. Det blir ikke mye vann i selve krana fra  denne brønnen, men man slipper å kjøpe absolutt alt vannet man trenger. Eller kjøre det i kannevis fra vinkjeller`n til Simone.

 

Var ikke dette vannet  rent nok ?  Kanskje kanna så litt sjabby ut, og at det derfor ble dratt den feilaktige konklusjonen at også vannet inni var av det tvilsomme slaget? Eller var han for sjenert til å spørre om mer, enda han hadde fått tilbud?  Kanna så ikke god ut på ytterside, det skal sies.

 

Hva skulle de gjøre hvis magen slo seg vrang ? Det er godt å ha en vannskevv til å skylle etter i do. Og da gjør det vel ingenting om kanna er litt ujålete å se på. Eller møkkete, for å si det som det er…

Kansje vannet rett og slett ikke var bra nok?

Kansje bare det beste var godt nok for dem, slik som mange mennesker i dagens samfunn vurderer forskjellige forbruksartikler, slik som  for eksempel valg av biler, cognac, rødvin, eller solbriller eller merkeklær?  Noen personer vil ha det beste, og betaler gladelig det dobbelte for å få visshet om at valget er det beste. Statussymbol? Ja, kanskje.

Ut i fra dypet av en enkel sjel kan det komme sånne slutninger. At noen er villig til å betale 2500 kroner for et par solbriller som er kliss lik et annet par som koster 120. Riktignok det siste paret uten det riktige merket, men..

 

Men denne mannen var ikke sånn. Det er vel vågalt å påstå noe slikt etter å ha snakket med mannen ca. 5 setninger, men man føler sånn. Intuisjon.  Hva nå det enn er. Mannen var sikker revisor. Eller bokholder. Må være litt forsiktig nå…. bankmann...

Intuisjon ja.

 

Jeg ser for meg at intuisjon er et  sett med digitale antenner som er brettet helt ut, som står på vidt gap, og som tar inn alt av betydning. I tillegg til det som  ikke har betydning. Setter sammen en masse  inntrykk på rekordtid, og dermed lager dette berømte førsteinntrykket, som også kjennes helt ned i magen, som det er  helt umulig å få endret på senere. Kanskje ikke helt umulig, men skulle man ha tatt feil, må dette jammen dokumenteres grundig over lang tid.

 

Det hjalp selvfølgelig godt på i vurderingen at han hadde en skrukkete bukse som var alt for kort, og at beltet var av vaktmestertypen, altså godt over magen. Ikke helt oppunder armene, men et sted midt i mellom. Et par brune, gode, formsydde sko understreket det hele. Skjorta bare så vidt hang på den magre kroppen...

Han var i hvertall ingen moteløve.

Så slo det meg plutselig. Kanskje han var av den typen som vasker sin kone?

Bare det beste er godt nok. Symbolet på det reneste av det rene. Vissheten om at han hadde den reneste konen mellom Alpene og Scicilia? Selvgjort er velgjort. Skurer og skubber.

En ren, plettfri kone ! 

Hun var en del yngre enn han, ja jeg tror det, og av det slaget som pynter seg litt til stadighet. Ikke en utvasket husmor, slitt i stykker av krakilske unger, en lang arbeidsdag og en pervers ektemann. Ikke en slik type som arbeider sent og tidlig, og som blir tidlig merket av det. Men en slik type som arbeider lite, men prater mye om hvor travelt hun har det. Og lopper sin mann for de siste euro etter alle kunsten regler. Sikkert god på handling.

Der har vi det.

 

Han hadde tatt et valg. Et valg som gjenspeiler personen og som har avgjørende betydning for livskvaliteten. Hans bilde utad. Dette er min kone. Bare se her. Velpleid og ung til evig tid. 

Eller som i værste fall er et utslag av tvangstanker?

Man kan selvfølgelig ta feil, men….

 

Jeg nevnte at vi hadde brønn i hagen.

De gamle mestrene hadde skjønt det. År om annet blir det vannmangel, og da må man ha eget vann. Det er enkel filosofi, særlig hvis man innser at man er sin egen lykkes smed. Dessuten var disse brønnene i bakhagene her nede bygd lenge før det fantes en eller annen kommune som hadde tatt på seg ansvaret for levering av vann til godtfolk. Gjennom rør i bakken. Nå for tiden har til og med de samme kommunene tatt på seg ansvaret for å få vannet ut igjen også. Men den oppgaven er mye enklere her nede enn det motsatte. Og da gjør det vel heller ikke så mye at rørene er litt utette. Altså på turen ut igjen.

 

Hodet mitt var full av tanker etter denne episoden med vannflaskene. I Norge er det nesten ingen nå til dags som bekymrer seg for vann.  Vi har overflod av rent vann, så lenge det varer, og det er bare folk i utsatte distrikter uten kommunal tilknytning som teoretisk kan komme opp en en lignede situasjon hjemme i Norge. Hvis grunnvannet gjemmer seg, altså. Dessuten regner det ”hele” sommeren, og det kan vel ikke bli vannmangel av slikt. Det er lenge siden jeg var bekymret for vanntilførselen i Norge. I hvertfall nå det gjelder mengde.

 

Fantasien løp fritt. Til slutt ga jeg opp dette tullet, det får da være måte på. Men når fantasien var såpass i gang som den nå engang var, og det attpåtil uten påvirkning av jordbruksprodukter ( som vi kaller vinen her), var veien kort til å se for seg den største forretningsideen som tenkes kan:

Salg av vann fra brønnen i bakgården.

Tenk for en makt.

 

Jeg hadde satt meg godt til rette  i en campingstol i hagen. I skyggen. Med et glass rødvin. Historien om mannen som vasket kona si, fikk meg til å skoggerle. Selv Elsa var tilbøyelig til støtte teorien. Og da er det jaggu alvor.

Men tiden var absolutt inne til å utvikle flere tankespinn, og de lot ikke vente på seg.

 

Vi som hadde bodd her bare fire- fem uker.

Uten venner, uten familie. Uten språk.  Ihvertfall nesten. Tenk hvor hjelpesløs man blir i en slik situasjon. Du kan ikke prate deg ut av situasjoner, men du kan ikke prate deg inn i situasjoner heller. Når noen prater til oss i butikken, på piazzaen, eller i en bar, blir vi sannsynligvis oppfattet som sære og tilbakeholdne. Eller dumme. Fordi vi ikke svarer noe fornuftig. De mest fornuftige ordene vi sier er due buste – to poser, når vi blir spurt på butikken om hvor mange vi vil ha for å få varene trygt hjem. Og da blir vi stolte, for da har vi kommunisert. Skal ikke mer til.

Men du knytter ikke vennskapsbånd ved å be om 2 poser.

 

Følelse av avmakt kommer krypende etter en stund i en slik tilstand.

Litt italiensk kunne vi riktignok da vi dro nedover. Men det hjelper ikke, for her prater de ikke italiensk. De snakker toscansk. Men det ligner sikkert. Det er bare det at vi ikke har oppdaget likheten . Enda. Men vi  blir mindre og mindre i dette samfunnet ettersom tiden går. Mangel på språk gjør at man trekker seg ut av situasjoner, og det er helt uvant for meg.

Alt man hadde av anseelse og selvtillit, har krympet inn til et minimum. To analfabeter. To innvandrere. Slik føltes det.

 

Derfor var det godt på det tidspunktet, godt plantet inne i hagen i campingstolen,  å endelig få en ide som ville løse dette evindelige  problemet. Vi ville bli midtpunktet i landsbyen, og i tillegg  styrtrike.

 

Og ideen var like enkel som genial: Salg av vann.

Vi hadde vann, resten av landsbyen hadde det ikke. Alle ville snakke om oss. Be oss hjem til seg. Servere fire retter, med en god Vin Santo til slutt.

Trygle og be om å få kjøpt et par liter vann, og på toscansk vis få avslag pluss en halvliter attpå. Dette kunne gå så langt at menneskene som snakker dette toscanske språket, straks ville kjøpe seg norskkurs, ja tenk om vi i tillegg kunne utarbeide dette kurset og ta blodpris for det,  for lettere å kunne kommunisere med oss. Eller i hverste fall knote på orntlig italiensk, i det minste.

I hvertfall kunne de da prute på et språk som vi skjønte, og kanskje  de ville få med en hel liter attpå, hvis alt klaffet og prisen var god. Vi kunne tilsette gass og salt. Vi kunne spørre Simone om å få låne tappeanlegget i vinkjeller`n til å fylle flaskene, og det ville komme folk helt fra Firenze og Siena for å kjøpe. Simone skulle selvfølgelig få provisjon, det var jo tross alt hans vann.

 

Bakgården vår ville da bli full av folk, slik det var her i tidligere tider, den gang da denne eiendommen var sentrum for handel i dette distriktet. Folk kjøpte varer, men de fleste byttet sine produkter mot andre produkter. Vi kunne da tenke oss at vi byttet vann likt mot vin. Vann blir til vin noen ganger, som kjent.

 

Vi ville stå ved brønnen og overvåke det hele. Ta i mot gaver og betaling, og vin, naturligvis. Klappe ungene på hodet. Mobbe folk som kommer med møkkete kanner. Si våre utvalgte italienske ord bare for å brilljere, som due buste, vino rosso og lignende gode italienske ord.

 

Snakke litt norsk, kanskje fortelle et par eventyr om trollene våre.  Snakke litt om OL på Lillehammer. Eller fortelle dem om Skibladner, for det vet de helt sikkert ikke hva er. Uopplyste som de er.

Eller være så infernalsk som å legge om til Vossa-dialekt til de som hadde plaget oss værst med sin Marcialla-dialekt, mennesker som fortsatt står og lurer på hvorfor vi ikke behersker denne utvalgte dialekten.

Den fineste dialekten av alle. Og som i tillegg er så lett å lære , at selv tre-åringer her nede prater den nesten perfekt. Oppvakte som de er.

 

Da skulle vi trekke på smilebåndet når folk forvekslet ordene, stokket verbets tider, og kanskje til og med måtte stoppe helt opp fordi de ikke husket ordene som var nesten helt ute på tunga. Slik som Elsa gjorde en morgen da hun sto hos baker`n og forlangte bacon. Baker`n skjønte ingenting, stakkar.  

  - Ha – ha, jeg gledet meg allerede til sannhetens øyeblikk.

Men i det jeg strakte meg frem for å fylle opp rødvinsglasset, forsvant denne videoen fra panoramavinduet i hjernen, og jeg var godt plantet tilbake til virkeligheten.

Sikkert ikke nok RAM.

 

Ingen dårlig virkelighet dette heller da, tenkte jeg, idet de røde, edlle dråpene fra vinkjeller`n fyllte seg opp i Duralexglasset, men det var morsomt med en liten filmsnutt, så lenge det varte. Lenge siden sistegang  jeg var på kino nå. Det var helt stille i bakgården.

 

 

 

 

 

 

 

 

 L