Sendt: 27. mars 2004
Hei igjen.
Det er lenge siden jeg sendte en rapport nå.
Vinteren har vært på besøk også hos oss, og DET hadde ikke vi regnet med. Eller hva? Hadde vi ikke undersøkt nok på forhånd? Trodde vi at vi reiste fra snøen for godt?
Neida. Så enkelt var det ikke. Snøen kom den. Ikke i store mengder slik som i Norge. Ikke metervis med umåket snø rett i fleisen.
Den kom som et dryss over området, et dryss som minnet oss om noe helt annet enn Toscana. MINNENE ble vekket. Dette var ikke Toscana. Sa vi. Men det var det.
Rosene snødde ned.
Virkeligheten innhentet oss. Vinteren innhentet oss også her nede. Er det sånn at hvis du er nordmann, eller svenske, eller finne, eller er født på den ” gærne” siden av snøgrensen, så får du dette i fleisen som straff? Nærmest som forutbestemt?
Ikke vet jeg, men snøen kom.
Landsbyen vår, Marcialla, Bildet tatt fra huset "vårt".
I søritalia var det verre. Her kom det en natt i februar 30 cm. Med bløt, forurenset, jævli snø som forvandlet veibanen til et inferno av bulkete og forvridde biler. Sommerdekkene klarte ikke overgangen fra tørr asfalt, og fylte seg opp med dette klebrige stoffet som forvandlet bilen fra en forholdsvis vellykket innretning, til å bli en dødsfelle. Snøplogene gikk i skyttelfart, i hvertfall der de kom fram. For det er slik at når autostradaen tetter seg til, er det ikke framkommelig for noen. Og i hvertfall ikke for brede brøytebiler.
Oppover i vårt distrikt har snøen også slått til. En dame vi hørte om ble sittende 14 timer på veien mellom Firenze og Bologna, oppe i Appeninnene, uten å komme verken fram eller tilbake. Veien var korket ( som en god rødvin), og verken politiet, ambulanser eller brøytemannskaper hadde mulighet for å slippe fram. I en slik situasjon er det livsfarlig å slippe opp for bensin. Man fryser i hjel, og det har skjedd her nede.
Hagen i blek januarsol.
Is. Is .Is.
Bonden som eier vingården vi bor på, skulle til Tyskland å selge vin denne weekenden.
Det snødde tett, og veibanen mot Bologna var alt annet enn tiltrekkende. Han fikk sleng på bilen nord for Firenze, slang tvers over veibanen, uten å treffe andre biler, og kom helskinnet fra det uten en skramme selv, men med helt ødelagt bil. En Opel Astra.
Da han kom på jobben på mandag morgen hadde det vært innbrudd i vinkjelleren. Lommekjente tyver. De tok ca. 100 flasker med rødvin (reserva), 500 liter førsteklasses olivenolje, og hadde også funnet 1200 Euro. Disse var så godt gjemt, at både han og politiet antar at det er tyver med førsteklasses kjennskap til fasilitetene. En god fangst for tyvene, men for Simone Giannozzi var det ingen drømmehelg.
Men den merkeligste opplevelsen fikk vi ca. 20 februar. Vinden snudde, og kom inn fra sør. Denne førte med seg sand fra SAHARA og dekket hele distriktet, ja hele Italia for den saks skyld, med SAND. Den la seg på biler, veier, hus, snek seg inn i alt som var.
Det så ut som dagen etter et atomangrep. Ikke slik å forstå at vi har opplevd det, heldigvis, men det er slik vi har sett det på amerikanske filmer( hallelulja), et nedfall som forvandler alt om til en grårød skygge av seg selv.
Sanden var rød av farge, og nedfallet kunne ha kommet fra en mursteinsfabrikk som hadde eksplodert. Men det var det ikke. Sand.
Denne dagen satte vi oss inn i bilen for å dra på handling. (Yndlingshobbien vår ). Forover kunne vi se brukbart, etter at vindusviskerene hadde gjort jobben sin, men bakover og til siden; no way. Å få vasket bilen var umulig, ettersom det var lange køer overalt der det var mulig å få vasket. En merkelig opplevelse. En kuriositet: Denne dagen var det -8 grader opp i Venetodistriktet i nord, mens det var + 25 i Palermo på Sicilia.
Jeg har gjort en høyst unøyaktig og uoffisiell beregning. Jeg har funnet ut at om 50 år er det ikke mer sand igjen i Sahara, og det må sannsynligvis kjøres sand dit for å opprettholde det som da vil bli en verneverdig ørken. Det vil bli demonstrasjonstog i Oslo`s gater som krever at ørkenen må få leve….( hvor lang skal vi dra dette…..).
Som jeg skrev også i forrige mail har det vært kaldt hos oss. Ikke slik at det har vært -20- grader og sånn, men under 0, og det er kaldt her nede. Grunnen er at husene er bygget for å holde varmen ute, og det er til stadighet 2-3 grader mindre inne enn ute. Hvis man ikke fyrer. Men vi fyrer. Ikke med ved, men med gass, som koster akkurat det dobbelte pr. KWT enn det gjør i Norge. Så hvis det er for eksempel 10 grader ute, må vi ha denne varmen stående på hele døgnet for å oppnå 17 grader inne. Men dette har jeg jo skrevet om før, og skal ikke trette dere med mer ” her-er-det-jævlig-kaldt ” – prat.
Så vi bestilte tur til Tenerife, eller Teneriffe, som de skriver her. Vi møtte et vennepar der, som avtalt, og tinte opp i 14 dager. Og det var helt herlig. Midt i turistmaskina, sammen med stimer av engelskmenn, franskmenn ( og franskkvinner), og andre med rare dialekter. Og der var det godt å være akkurat da. Selv om vi absolutt mener at flere nasjoner burde skaffe seg norskkunnskaper, slik at det kunne bli lettere å kommunisere. Ikke slik at det ikke går helt til dundas, for etter et par glass med rødvin snakker vi mange språk, mer eller mindre flytende, men det er jo ikke til å nekte for at det blir noen misforståelser. Personlig synes jeg flamsk er det verste språket, selv etter 3 glass……
Og så var det sol...herregud, det har aldri, hverken før eller senere vært bedre.
Men tilbake til Toscana.
For her kom også varmen. Over natten steg temperaturen MANGE grader, og våren kom. Den 16. mars kom våren. Eller var det sommeren? For dagen etter var det skikkelig sommertemperatur. Og gjett om vi koser oss nå. Simone, bonden, sier at våren er blitt borte her nede. I år varte våren 1 dag, så helt borte er den ikke – enda.
Men blomstene spruter opp av jorda, graset vokser som – ja gras, og jakten på skyggen har startet. En skygge som vi nå i 3 måneder har prøv å unngå. For det skal ikke mye til før det blir FOR varmt. Vi klager når det er kaldt, og vi klager hvis det blir for varmt….. For noen vesener vi er. Utakknemmelig utysker, er vi. Uvesener.
Nå det er 18-20 grader ved 6-tida om kvelden. Mer er det ikke å forlange. Ikke for oss som er vant med de samme siffer, men på minussiden. Men vi husker selvsagt høsten som var, med en gradestokk som viste rundt 30 grader i ukevis. Der 40 var toppnotering. Vi husker det. Og vi husker også selvsagt vannmangelen, som gjorde at vi var delvis uten vann hele høsten, opptil en hel uke i strekk.
Men italienerne kler på seg som om det skulle være midt på vinteren. Med skjerf og tykke jakker hutrer de seg igjennom sommervarmen. Fytterakkern. Har de ikke oppdaget at sommeren har kommet ? Men jeg har dem mistenkt for å bare se på kalenderen og ikke selve været. Det kan visstnok bli frostnetter enda, og da tar de ikke sjansen på å ta av seg skjerfet, selv ikke midt på dagen. Det er visstnok forbundet med stor fare å kle av seg for tidlig.
Jeg går i hvert fall i bare T-skjorte, men de ser rart på meg. (Men det kan jo være andre grunner.)
Dagene går fort nå. Går på italienskkurs, jobber litt, reiser rundt i distriktet og ser på ”alt” mulig. Vi har vel ikke blitt så veldig flinke i italiensk, men det går da framover. Selv om gamle hjerner gjør sitt ytterste for å glemme hele greia. Vi leser, vi glemmer, og starter på nytt igjen.
Elsa er blitt en racer på italiensk mat, og det kommer meg absolutt til gode. Italienerne spiser to varme måltider om dagen. Det prøvde vi også. Men sammen med inaktivitet ble dette dynamitt, og nå er vi på slanker`n.
Men maten er god her nede. Enkel mat er det, ittno fiksfaks. Bare godt.
At vi har brunost i kjøleskapet er en helt annen sak…… og sammen med et grovbrød som vi kjøper om morgenen hos baker`n nede i gata her, er morgenen reddet. Da setter vi oss ute i hagen og tenker på alle som må på jobb. Og DET er fortsatt en herlig tanke. Så tar vi en ny kaffekopp og leser det vi har av gamle eller nye aviser. Vi får HA ettersend nedover, og de får vi 3 dager etter utgivelsesdagen. Ikke verst det!
Bil er godt å ha. Selv om den gamle Forden har sett sine beste dager, vandrer den fortsatt rundt med vibrasjon i framhjulene og rust på skjermene. Men god bil? Så absolutt.
For 3 uker siden var det helt fullt på parkeringsplassene på piazzaen. Ikke en plass å oppdrive, bortsett fra nede i gata ved kirken. Men pytt, litt avsides og trangt, men i nødens stund….
Bilen ble stående der i 3 dager.
De har akkurat satt opp en byggekran utenfor huset der vi bor for å skifte takstein. Da forsvant samtidig mange parkeringsplasser. Derfor hadde de satt opp et skilt med PARKERING nedover gata bak kirken.
På fredagsvelden skulle vi ut å fordrive yndlingshobbien vår.
Da vi kom ut sa jeg til Elsa at nå har de endelig stjålet dette gamle øket. Endelig er det noen som har sett at denne bilen er så lett å åpne at det er som å stjele sukkertøy fra en diabetiker.
Tenkte at tyvene nå hadde kjørt gamla oljetom, vannlekkasjen på radiatortanken hadde de aldri oppdaget, og så hadde de krasjet inn i en stenmur. Ingen skadet; ingen skjede skadd, som vi sier i Veldre, men bilen var bare til å kaste. Så bra.Endelig var den borte. ENDELIG.
Elsa luftet tanken om den kanskje var tauet bort. Joda, tanken hadde streifet meg også, men det var jo lov å parkere der. ( Jeg er ellers litt liberal nå det gjelder dette med gode parkeringsplasser.)
Det ble ingen handling den kvelden. To ting på en gang. Bilen endelig borte, og ingen handling. Perfekt.
Men hvor var egentlig bilen?
Jeg ringte en av brødrene i vingården, som kunne fortell at jeg måtte ringe til Polizia Stradale i BARBERINO. Det er den kommunen vi tilhører når det gjelder slike saker. Sa han. Han hadde dessuten sett en lapp på bilen vår et par dager før.
Ville sikkert ikke plage oss med å si fra om dette, en slik uvesentlighet.
Han fant nummeret for meg, og jeg ringte.
Mannen sa at noen slik bil hadde han ikke hørt om. Jeg ble styrket i troen på at den var stjålet.
Han sa at dessuten var det Carabinieri ( en annen bevæpnet enhet av politiet) i EMPOLIi, 30 km. herfra, som hadde med dette å gjøre.
Jeg ringte dit.
Der kunne de fortelle meg at dette hadde de ikke noe greie på. (og data har dere heller ikke greie på , tenkte jeg…eller telefonen, som er et slikt hendig verktøy, og som kan brukes til litt av hvert…).
Men hvis jeg ringte til Polizia Municipale i CERTALDO, ( som ligger i vår kommune), kunne de sikkert hjelpe meg.
Mannen som tok telefonen her fikk endelig fortått at jeg savnet en bil. Telefonlinjen var like elendig som min italiensk, det ble borte med sekunders mellomrom.
Han kunne i hvertfall bekrefte at bilen var tauet bort. Men de hadde ingen bil. Da måtte jeg ringe et annet nummer, sa han.
Så bra.
Med den telefonlinjen var det helt umulig å oppfatte nummeret, og jeg måtte søke hjelp i vinkjeller`n igjen.
Simone ringte for meg. Bilen var tauet inn av et Alfa Romeo-verksted som drev med slikt på si. En liten bijobb. Flere ben å stå på. En time senere var vi på plass, betalte borttauingen og var lykkelige. For etter at skuffelsen over at bilen ikke var stjålet hadde gitt seg litt, sèg det inn en bitteliten lykke over i det hele tatt å finne igjen bilen. I hvertfall LITT lykke.
Men hvordan de administrerer politiet her nede, eller hvordan de samordner seg, er meg en gåte.
Jeg har forstått at det er 4 forskjellige avdelinger som er i farten. Eller 5. Eller 6.
Carabinieri fanger tyver. Og skriver ut PARKERINGSBØTER.
Polizia Stradale, gjør som navnet sier ; passer på veitrafikken, og skriver ut PARKERINGSBØTER.
Polizia Municipale har jeg oppfattet ligner litt på våre lokale lensmannskontor. Skriver også ut PARKERINGSBØTER.
Polizia dello Stato. Har ikke peiling – kanskje det er en egen avdeling for skandaler . Ikke vet jeg. MEN DET SKULLE IKKE FORUNDRE MEG OM OGSÅ DE SKRIVER UT…………….
I tillegg til disse enhetene er det en spesiell avdeling for finanskriminalitet ( les Parmelat)…..og en halvmilitær enhet, som kanskje er fritatt for å skrive ut parkeringsbøter… Og så en militær enhet…….
Som dere skjønner har jeg IKKE PEILING , er bare frustrert over å IKKE skjønne det.
Men sikkert er det at hvis man kommer som turist til Italia, og bilen forsvinner, så vet ikke jeg. Hvis man ikke kjenner noen fastboende da, eller har oversikt over dette konglomeratet.
Etter at vi var ferdige med å male og gjøre i stand en vinkjeller i huset vårt, hadde vi lite å gjøre.
Gammel vinkjeller fra 1300 - tallet. Sikert restaurert etter det, men...
Flinke er vi. Og kaldt var det jammen her også, men det var ikke så uventet.
Helt til en dame fra Firenze dukket opp for å male og restaurere gammel maling i et rom i huset vi bor i. Dette rommet var stuen til Simone sin bestemor, som døde for 8 år siden. Hun hadde 30 katter boende, som hun ikke fikk luftet. Det hadde visst vært litt av en stank i leiligheten da hun døde.
Claudia setter på en stensil.
I denne leiligheten jobber vi nå, med å restaurere gamle blomstermotiver på veggene. Vi maler delvis med maler, eller STENSILER, som det heter på disse kanter, og delvis på frihånd. Et intressant arbeide, det er mye å lære. Vi har holdt på i mange uker nå, og det går mot slutten av arbeidet. Vi jobber når vi har lyst, eller ikke har noe annet vettug å gjøre. Noen dager jobber vi kanskje 2 timer, andre dager 10. timer. Vi lærer mye italiensk ved å jobbe sammen med henne, fordi hun snakker lite engelsk. At vi glemmer alt igjen i løpet av natta , er en helt annen sak. Men vi klarer oss. Snakker både med armer og bein. Og litt med munnen.
En snekker som jobber på vingården var innom denne stuen for å reparere noe småtteri.
Bertoldi heter han. Vi hadde kaffepause akkurat da, og han stoppet arbeidetet, og satte seg ned på en krakk.
Han så på meg med alvorlige øyne, og sa at denne kaffedrikkingen er ikke bra.
Han hadde sett at vi drakk kaffe av store kopper, ikke slike som i Italia, vi drikker da ikke kaffe av fingerbøl.
Og i tillegg satt vi å røkte. SAMTIDIG. Enden var nær. Dette går aldri bra. Mamma mia.
Vi spurte om han ville ha en kopp, men han hadde drukket en kopp ved halv åtte.tiden, om morgenen, og det fikk holde.
Ja, ja. Kulturforskjeller er til å leve med.
Ellers ringer det til stadighet folk hit som skal selge alt mulig, særlig tele-tjenester. ( Ikke sex-tjenester). Jeg har lært meg noen standardfraser på italiensk. For eksempel: ”Ja dette høres veldig intressant ut, dette er faktisk det jeg har ønsket meg i hele mitt liv, men hvis du kunne prate perfekt engelsk, ville det være til stor hjelp PERCHE CAPISCO NULLA NULLA.! ( fordi jeg ikke skjønner en dritt)
Da blir det mye lettere, og vesenet i andre enden legger som regel på røret. Et problem mindre.
Det er godt å gjøre forandringer på de svarene som jeg bruker i Norge nå det ringer telefonselgere klokka ni på fredagskvelden. Taktikken da er å si at ”dette høres veldig intressant ut, men det passer dårlig akkurat nå. Kunne du gi meg telefonnummeret ditt, så skal jeg ringe opp igjen i kveld ved elleve – halvtolv-tiden… ”
En dag ringte det på døra.
En opphisset dame fortalte meg på perfekt Marcialladialekt at bilen min sto feil parkert… (å ikke nå igjen..)
Jeg lyttet med åpne ører, og damen fortalte meg at mannen hennes pleide å parkere der hver kveld. Altså der som jeg sto nå. Det var ingen parkeringsplass akkurat der, men det var en bra plass ved siden av….. Hun lurte på om jeg kunn flytte bilen min, slik at mannen hennes fikk tilbake denne plassen.. ( som egentlig ikke eksisterte ).. han var helt avhengig av den.
Ittno problem. Jeg flyttet bilen til en annen ulovlig plass, og var på tur inn igjen. Da får jeg se en lapp som hadde falt ut fra døra…det var en pakke til oss. JIIIIHAAA. En pakke.
Jeg gikk ned til postkontoret ( 30 meter ) og leverte lappen. ( å disse norske..)
Nei, de hadde ikke noe med denne pakke å gjøre. Denne lappen var sendt fra BARBERINO ( 2km ), og pakken lå der. Jeg spurte om det gikk an å få sendt denne pakken hit???
Nei, det gikk ikke an. Vi måtte vente på å få en GUL lapp i posten, og så hente pakken i Barberino. OK. OK. OK.
Gul lapp i posten, og så hente pakken…. Men hadde vi ikke allerede fått lapp i posten… nei, det hadde vi ikke. Lapp ja; men ikke gul. Denne var hvit.
To dager senere tok vi denne lappen, dro til Barberino, med kurs mot postkontoret. Men vi sover for lenge om ”morgenen”, og posthuset var stengt. Dæven. What do we do???? ( The Julekalender).
Jeg røsket litt i døra, for sikkerhets skyld. På samme måte som i en amerikansk film der personen i andre ender har lagt på røret, mens den andre da undrende SER INN I RØRET..!
Og underet skjedde: Døren gikk opp, og jeg ble møtt med..” Signor Enger ??? ” Si – si. Sono io. ”Det er en pakke til deg !! ..”
Her må det opplyses at vi aldri hadde vært inne på dette postkontoret før, bare kjørt forbi…
Jada, vi visste at det var en pakke i farta, man hvordan visste de navnet mitt ??
Svaret på dette har jeg aldri fått, men pakka fikk vi.
Jeg hadde tatt med meg to brev som vi skulle sende samtidig. Disse skjøv jeg under sprekken i skranken, men dama sa at her var det stengt. Blææææh…….
Jeg forlot posthuset lykkelig, med to usendte brev i lommen, mens det smatt to nye kunder inn da vi åpnet for å gå…
Vi hadde besøk tidlig i mars av Birgitta og Jan Opsahl fra Hamar. Det var hyggelig å få besøk igjen, selv om det bare varte 3 dager. Været var helt forjævlig mens de var her ( dessverre ), det regnet filler og katter, men vi hadde det trivelig likevel.
De reiste vidre til Spania , der de har hus på solkysten.
Birgitta var spesiellt intressert i disse varme kildene som finnes i området. Varme bad. Varme naturlige kilder. Disse finnes spredt over hele Toscana.
Montecatini Terme er en av disse kjente byene.
Vi dro dit. Men det var stengt for vinteren. Men i badebyen Montecatini er det mange badeetablissimenter som var åpne. De tilbød massasje, gjørmebad, helsebringende vann og mange andre varianter.
Blomstene vokser i hagen. Det spruter opp planter som vi bare kan drømme om i Norge.
Elsa har spurt meg om jeg ser forskjell på ugras og planter. Og det gjør jeg selvfølgelig ikke. I Italia er selv en ugrasplante verdt å spare på. Men alt er GRAS. Ugras eller ikke.
Hagen er ikke fin enda, men den vil bli det det.
Vi har hatt vår første hagedugnad. Rensket ” ugras ”, tatt vekk mose og torv, klippet greiner og i det hele tatt gjort et forsøk på å ”shine” opp hagen.
I alle fall drakk vi flere termoser med kaffe som er forbudt her nede, og koste oss skikkelig.
Ellers har vi reist en del rundt i distriktet, et stort distrikt, sett mye, lest mye, opplevd mye; fått med oss Italia, og særlig Toscana.
Kultur, språk, geografi…. Vi begynner å kjenne området. Selv om vi opplevde at Toscana snødde ned .- Dæven…
Nå får det være nok.
Vi ønsker dere alle en riktig god påske. Kjøp en god rødvin , eller fire, slapp av og la tiden gjøre jobben!!!!
Ikke stress. Tenk på at du har bare et liv.
Et eneste liv. Det er ikke mye. Men de kan bli ganske mye hvis det blir utnyttet riktig.
Ikke sløs det bort med uvesenligheter. Du bestemmer jo selvsagt selv hva som er uvesentlig. Hvis du har det bra , er valgene riktige.
Hvis ikke, derimot, er det tid for å gjøre noen justeringer. Men det er lett å se seg blind på den tilværelsen du faktisk har, og
dermed tro at det er den eneste riktig . Tenk alternativt.
Vi drar hjem 10 mai. Skal jobbe noen dager på salongen før 17 mai.
Min yngste datter Therese gifter seg med sin Espen 22 mai, og da blir det spetakkel. Vi gleder oss til det.
Elsa blir ikke med ned igjen da. Hun har veldig hjemlengsel, og kan tenke seg å være bestemor fra da av.
Jeg drar ned igjen, og 28.05 kommer Peggy Sempler hit med en gruppe språkstudenter for å snuse på Toscana. Jeg gleder meg til det.
Ha det bra alle sammen.
Vi snakkes.
Helge.
