Sendt: 30. januar 2004 23:03
Hei igjen alle sammen.
Selv om det er litt vel sent, drister jeg meg på et godt nytt år til dere alle.
Etter den siste mailen jeg sendte i slutten av november, har vi vært på biltur i Slovenia og Kroatia. En riktig fin tur med masse å se.
Vi dro gjennom Slovenia, og dette lander var akkurat bredt nok til at vi fikk stoppet ved en bankautomat for å ta ut penger, for når vi glade og fornøyde reiste vidre, var vi plutselig på den Kroatiske grensen. For hva skal du med slovenske penger på biltur i Kroatia?
Da måtte vi besøke en ny automat, men ingen av oss visste hva pengeenheten her i Kroatia hette, eller langt mindre hva den var verdt. Men vi trykket på et tall midt på treet ( ikke et orntlig tre, da vet du !!) , og det viste seg etter hvert at vi hadde tatt ut 350 kroner.
Nok om det. Vi reiste i hvertfall ned etter kysten av Kroatia på veien mot Split og Dubrovnic.
Og oppe i nord var det mange perler etter Adriaterhavskysten, som er verdt et besøk. Den første natten overnattet vi i en liten turistby som heter Opatia. En by som vokste sammen med en litt mer kjent by i Norge, særlig pga EM i håndball . En by som ikke har reservesikringer, nemlig Rijeka. 2 flotte byer innerst i bukta mot Pulahalvøya. Fordums storhet lyste mot en her inne i kroken, med et rent Adriaterhav rett utenfor balkongen.
Dette var helt i slutten av november, men temraturen var god nok til å sitte ute med lunchen. Jeg har ikke for vane å ha en gradestokk i lomma, derfor blir det vanskelig med en mer detaljert tempraturrapport.
Dette området er et drømmemål for en sommerturist, men etter krigen her i -90-92 , da det kom andre typer turister enn i dag, har det naturligvis vært roligere på turistfronten.
Men turistene er på tur inn igjen, og det er ikke rart. Vennlige folk, nydelige hoteller og områder, og et helt ultrarent Adraterhav som frister en til å ” væte dusken sin.”
Vi reiste et godt stykke ned etter kysten, men været var dårlig, bilen var dårlig, veien var dårlig, og humøret sank ettersom de 3 foregående grunnene forandret seg til det verre. Til slutt måtte vi bare stoppe å vente på at regnværet skulle avta, for da var det absolutt ingen sikt.
Vi fant et bittelite ”fillestelle” helt nede ved vannkanten, der vi ville spise, og etterpå holde generalforsamling og avstemming over om vi skulle reise vidre eller snu.
Etter å ha funnet en liten restaurant ,som i tillegg var åpen, bestillte vi kylling etter serveringsdamas anbefaling. Og det er den raskeste serveringen vi noensinne har opplevd. Ca. 50 sekunder ( jeg sto selvfølgelig klar med stoppeklokke !), tok det fra vi satte oss ned til maten sto rykende varm på bordet foran oss. Og godt var det i tillegg! Og så fikk vi tilleggsopplysninger. Jenta var skravlesjuk, og skravlet i ett sett, mest på engelsk.
Hun fortalte oss at hele kysten der hadde tilhørt Italia helt til etter den 2. verdenskrig, og derfor snakker også befolkningen italiensk, særlig den eldre garde.
Nå for tiden ble det brukt mest Kroatisk språk, men det virket som at ”alle” kunne italiensk. Men mange kunne også ganske bra engelsk. Og det var en sterk kontrast til Italia, hvor folk helst BARE snakker Italiensk, og det fort som nøkken ! ! På dialekt. (Regner med at språfrustrasjonen skinner igjennom).
Turen oppover langs kysten igjen ble lang. Med dårlig vær, dårlig lokalkunnskap, dårlig bil, dårlige veier, dårlig mage etter kyllingen, dårlige vindusviskere, var det veldig rart at humøret STEG ettersom vi nærmet oss denne drømmebukta igjen som er godt omtalt fra før. Vi passerte Rijeka utpå kvelden, og satte kursen mot Pula-halvøya, og havnet sent på kvelden i ”hovedstaden” Pula. (For et navn).
Dagene etterpå opplevde vi det ene sommerparadiset etter det andre. Langs kysten nordover mot Slovenia, lå den ene perlen etter den andre.Små byer med pittoreske havner, fine badestrender, koselige småsteder som ikke hadde mange innbyggere, i hvertfall ikke om vinteren. Alle turistinstallasjoner var stengt, eller gikk på lavgir. I byene var det riktignok trafikk, men man kunne merke at dette området var en turistmagnet. Om sommeren.
Oppover den nordligste delen av Pula, ligger en liten del av Slovenia som en tarm ut mot havet. Det samme her som lenger sør; små havnebyer og badeplasser. Og prisnivået både i Slovenia, og særlig Kroatia var meget behagelig.
Hvis Kroatia får skikk på politikken sin, og det ikke lenger er frykt for ustabilitet, er jeg sikker på at denne kyststripen blir populær , også for nordmenn. I dag kan man kjøpe en leilighet eller et hus der nede for 200 – 400.000 kroner. På den andre siden av Adriaterhavet, den italienske siden, koster de samme husene 4-8 ganger mer. Inntil videre.
Eller du kan kjøpe deg din egen øy ute i havet. For 1.5 mill.NOK kan du leve helt usjenert. Øyene her er stort sett helt uten vegetasjon, men man kan plante noen syriner selv, hvis man vil. Eller hvis du ikke liker syrin, kan du plante osp eller older (ørder som vi vældringer kaller det.) I alle fall var det rart å se at hele øyer var lagt ut for salg.( Når ga De deres kone en øy til jul sist? )
Julen ble for oss en lang besøksrunde. Familien er stor og vennene mange ( heldigvis ). Min far døde 15 desember og dette medførte en del ekstraordinære gjøremål. Det er vemodig å miste en av foreldrene, selv om han var gammel og at dødsfallet var ventet. Men julen ble annerledes enn en normal jul, og tiden gikk fort.
Jeg rakk å jobbe en uke på salongen, bare for å bevise at jeg ikke hadde glemt å klippe. Det var uansett artig å komme inn i miljøet igjen. Men det rare var at for meg virket det som om det bare var 2 uker siden sist jeg jobbet der sist.
Men ”hjemme” i huset vårt var det koselig julestemning. Som dere husker er huset vårt leid ut til et ungt, nederlansk par. Vi bodde i et lite hus, nærmere en hytte, ved siden av huset vårt. Dette huset gjorde vi i stand like før vi reiste, for å ha en plass å hospitere. En ombygd garasje, 62 M2. med en liten stue, akkurat stor nok til å snu seg i.
Men vi har aldri før hatt et juletre som målte 55 cm. ( Da hadde jeg tomstokk i lomma, snakk om flaks!).
Vi har også leieboere i underetasjen i hovedhuset, derfor ble det 3 husstander boende tett innpå hverandre. Og det var en ny erfaring. Vi har bodd der oppe i Veldretraktene med spredt bebyggelse i over 25 år. Meget stille og rolig.
Og så plutselig blir denne plassen omgjort til et travelt ”fellessamfunn”, med mange folk til og fra. Nederlenderene hadde besøk i julen fra Nederland ( 8 stk. ), og sammen med oss andre ble det liv og røre. Og jeg må nok innrømme at jeg syntes det var veldig koselig med alle disse folkene som beveget seg i nærmiljøet. Folk stakk innom for en prat, med egen medbrakt kaffekopp i handa, eller en pils for den saks skyld. Men vi hadde ikke plass nok til å invitere en eneste liten familie på middag, hvor liten den enn var
( familien, altså).
Nok om det.
Nå er vi tilbake i Marcialla.
Og her er alt ved det gamle. I dag, 22.01, var det -3 grader i Firenze. Og da er det kaldt. Fryktelig kaldt. Det er denne vinden fra Frankrike igjen, dette værdraget som skaper dårlige forhold for både mennesker og dyr. Dessuten snør det både i sør og nord, men ikke her i Toscana. Men det er liksom snø i lufta.
Men i dagene før har det vært varmere, og det har vært godt ute i sola.
Men italienerene bruker mye klær, og spesiellt SKJERF. Lange skjerf som går 2-3 ganger rundt halsen, og som så henger og slenger overalt. Det ser ut som at hvis halsen er beskyttet , går alt bra. Også som beskyttelse mot dette moderne franske angrepet på en hel sivilbefolkning.
Et rart ”fenomen” for en nordmann er å se at graset blir grønnere og grønnere. I høst var det helt brunsvidd etter en lang sommer med minimalt med nedbør. Nå, derimot har det kommet regn, og dermed vokser graset. I sterk kontrast til trærne som står der helt uten blader. For ikke å snakke om vinrankene som har gått i dvale for lenge siden, og som nå samler krefter til enda en sesong med intensiv produksjon. Dette må da være den virkelig grønne vinteren ! !
I sommer og særlig i høst hadde vi forholdsvis lange perioder med lite eller helt tomt for vann. Det var vanskelig å venne seg til det for en bortskjemt nordmann. Det å bære vann til vask og oppvask satte en inn i en slags ” hyttemodus ”. Men nå etter at vi kom ned hit igjen har vi hatt problemer med varmeanlegget i huset. Vannet blir oppvarmmet med gass, og nå de siste dagene har dette anlegget sviktet helt. Gassen i beholderen tenner ikke, og det kom en repratør nå like før helgen for å se på det. Men det var ingenting galt, ikke en gang en kakkerlakk som hadde kommet inn i systemet. Så i hele helgen var vi uten varme, det fungerte igjen på tirsdag, men så var det bråstopp igjen. Kanskje kommer det en mann i morgen, sier gardbruker`n. Og det ville vært fint, for akkurat nå, onsdags kveld kl 20.23 er det 13 grader på kjøkkenet. Og det synker sakte men sikkert vidre.
Da vi kom hit igjen fra juleferie den 07.01, var det 3 grader i huset.Og rått, selvfølgelig. Der har vi denne hyttefølelsen igjen.
Men vi har en liten varmeovn som vi setter inn i det minste rommet vi har, og det fyrer vi helt opp til 18 grader. Selv om det også tar tid, for ovnen kan bare settes på 1, ellers går sikringen. Så det så.
Italiensken går stadig bedre, selv om det ikke føles sånn inniblant. Men vi skjønner stadig mer og mer både av TV og det som blir sagt både her og der. Vi har kjøpt et kurs på CD-rom som er MEGET bra, og vi sitter med dette så fort vi kan, særlig hvis tempraturen i rommet er til å leve med. Dessuten går jeg på kurs en dag i uka i Tavarnelle. ( Det for innvandrere ).
Nå om dagen jobber vi nede i kjelleren i huset der vi bor. Det er 300 m2 med kjeller som før i tiden ble brukt som olivenoljepresseri. Her står fortsatt de ”moderne ” pressene fra 1864 som fortsatt er helt intakt, men de brukes ikke lenger. Det er sentrale presser som tar seg av den jobben i dag.
I disse lokalene skal det lages en vinkjeller med alle årgangene som fortsatt eksisterer etter alle generasjonene med vinproduksjon. Den eldste flaskene her er fra 1922.
Jeg har sett før denne store kassen med vinflasker hulter til bulter, som har stått her nede med et solid støvlag på toppen. Disse er nå sortert, og til sammen er det 2200 flasker som hittil er lagret her. Det ble kastet ca. 600 flasker fra den store kassen som hadde for dårlig kork.
Tenk dere en sparsom, til dels gjerrig Toscaner som må KASTE noe som helst. Det måtte rive godt i hjerterota da denne saneringen ble gjort. Jeg var heldigvis ikke med på dette makabre arbeidet.
Nå står neste rom for tur, og dette arbeidet gjør nå Elsa og jeg. Elsa maler, og jeg rengjør GULVET. 80 m2 med nedgrodde gulvstener. Nedgrodd av sementrester, 300 år gammel møkk, og diverse søl fra olivenproduksjon. Det er bare acid som tar dette, og det er en MØKKAJOBB! Vann må bæres ned i cantina`en, og det samme vannet må bæres opp igjen. Møkkete som bare det. Jentene på salongen skulle ha sett meg, som knapt har tatt i en støvfille på 30 år.
Men det blir fint. Og det størst rommet står igjen, der skal det bli lokaler i tilknytning til vinlageret, som kan ta i mot busslaster med turister som er kjøpeglade, og det kan også leies ut til mindre grupper , som bursdager og andre begredlige anledninger.
De andre som jobber for gardbruker`n med restaurering i denne store villaen, lurer på om hvorfor vi gjør dette .
- Har dere god betaling ? – Nei.
Hvorfor er dere egentlig her?
Har dere ikke eget hus hjemme i Norge ? Joda.
Hvor dum går det egentlig an å bli ? Helt frivillig.
Men jammen er det en artig erfaring. Vi har jo ingen egen vinkjeller i Brumunddal. Ingen vin heller, for den saks skyld. Ikke annet enn den vinen vi kjøper på CC, som folk kaller Polet, og det er i sannhetens navn ingen lagringsvin. Hvis en vinflaske overlever lengre enn 12 timer i huset vårt, må det være sykdom inni bildet…….
Oppsummering:
Hele sommeren og høsten var en eneste lang, varm seanse. Masse opplevelser, mye besøk fra Norge, drueplukking, olivenoljeproduksjon, klipping av drueranker, italienskkurs, mange opprådde stunder med språkproblemer, masse besøk i Bed & Breakfast – rommene, og ikke minst mange gode øyeblikk i hagen , både alene, sammen med venner og familie, eller lange kvelder sammen med helt vilt fremmede folk fra et elle annet europeisk land. ( Vi hadde besøk av 12 forsjellige nasjonaliteter ).
I november kom høsten til Marcialla, folk forsvant som dugg for solen, både turister og fastboende.
Så når vi reiste hjem til jul, var vi godt fornøyde av både det ene og det andre. Det kom et tommerom som var vanskelig å fylle.
Men julen kom, og julen gikk.
Og nå er vi her igjen.
Helt stille, ingenting skjer, og vi har måttet be gardbruker`n om mer jobb for i det hele tatt å ha noe å stå opp til.
( Jeg må legge til, etter Elsa sin anmodning, at ordet ” gardbruker`n ” er helt feil ord å bruke på en mann som Simone Giannozzi , men jeg bruker ordet likevel, fordi det i prinsippet ikke er stor forskjell på å dyrke korn og poteter, mot det å dyrke vin og lage olivenolje.)
Elsa savner alle hjemme noe forferdelig, og jeg er vel ikke helt fri for den følelsen, jeg heller.
Hun sier at en del av tilværelsen hennes er pakket ned i en bod oppe i Veldre. Ferien ble for lang for hene, som hun sier.
Og det gjør det jo ikke bedre at det er kaldt inne, og at vannet blir borte med jevne mellomrom. Vi får i hvertfall til fulle sett hva vi har hjemme. Og kanskje det var noe av hensikten.
Vi går mot lysere tider. Her nede betyr det at sommeren kommer tidlig, og utelivet kan starte opp igjen.
Noen venner av oss drar til Tenerife i begynnelsen av februar, og vi henger oss på for ” å tine opp igjen ”.
Vi drar altså på ferie - fra ferien.
Dette får være nok, jeg kunne ha skrevet ” hundre ” sider til .
Ha det bra, fra oss begge, og pass på å kjøpe inn nok rødvin ! !
Helge.
