|
|
Helge Enger,
Piazza A. Brandi 28
50020 Marcialla. ( FI )
ITALY
Badeliv i Pisa.
En biltur i Toscana er aldri å forakte. Duvende åser med cypresser og pinjetrær på toppen, lager et trollsk inntrykk,
om det nå er dag eller natt.
Den ene åsen avløser den andre, og mesteparten av bebyggelsen er plassert oppe på toppene.
Landsbyen hvor vi bor ligger i hjertet av Toscana. Marcialla , 2 km utenfor Tavarnelle er ikke verdens navle, men iallfall ynder innbyggerene her å bruke dette uttrykket om sin del av dette etterhvert så populære området, bare 30 km fra Firenze.
Vi var heldige å få besøk av en 3-åring og hennes foreldre, og i og med at det er bare 80 km til nærmeste badestrand, Pisakysten, var det nærliggende å beære dette området med et besøk.
Tilbake til bilturen. Jeg tenkte at å kjøre denne hersens motorvegen blir for dumt, når du har et slikt landskap tilgjengelig. Altså; småveger, enda mindre veger og stier. Fiat`er i alle størrelser summer i alle retninger, ispedd både ”veps og bier.”
VEPS OG BIER.
Vepsene i dette tilfellet er alle varianter av Vespa og lignende to-hjulinger som har sine egne trafikkregler i kraft av sin størrelse. De kjører midt i vegen, på yttersiden av vegen, og i mot kjøreretningen. Som oftest er det unge sjåfører, men i storbyene i Italia kan du se dresskledde menn med stresskoffert bakpå , på vei til jobben.
Lettvint og greit, og for oss virker det som om det ikke er noen definert aldersgrense for å kjøre disse. De har også, spesiellt i de større byene, ord på seg for å være miljøsyndere av rang. Store skvadroner fosser gjennom gatene med sine to-takts motorer, og du ser blårøyken når en sverm av disse starter opp samtidig i et kryss, der de ufrivillig har måttet stoppe opp et lite øyeblikk.
En anne avart er APE`n. Ape betyr bie, og er en innebygd 3-hjuls moped, et hjul foran og resten bak. Det er en helt annen type sjåfører som kjører disse farkostene. Godt voksne mannfolk med jordbruksbakgrunn, eller håndverkere. Et lite lasteplan rommer redskap eller grønnsaker på sin vei til markedet..... Eller rett og slett kjærringa som har trasset seg til å bli med på utflukt.
Fort går det ikke, og trafikkforståelsen er ikke alltid like overbevisende blant de trauste sjåfører.
TETT – ELLER IKKE TETTSTEDER.
Turen gikk gjennom små landsbyer med størrelse som Åsmarka, der navneskiltet på byen var det mest iøyenfallende. Man hadde ikke før sett skiltet om at det var en by, og langt mindre sett ”byen”, før ny skilting fortalte at vi hadde nådd den andre enden av byen.
Merkelige greier, tenkte jeg, kanskje vi i Norge også skulle bygge tomannsbolig, samt garasje, og dermed hadde du en by med eget navn, og kanskje bystatus?
Nåja, så enkelt er det vel ikke. Men sjarmerende.
Plutselig sto køen bom stille. Vi hadde bare 35 km igjen til Pisa, og påsto at vi allerede hadde sett sett første måka. Køen var kanske 8-10 biler, og den første hadde stoppet for rødt lys. Midt i åkeren. Men hva skjedde videre ? Jo, en bom var på vei ned tvers over veien ! Og bjeller ringte i det fjerne.
Akkurat da passerte det en bil i vill fart forbi på utsiden av oss. Det var da tydlig en representant for lokalbefolkningen som visste at et rødt lys er en ting, en bjelle er harmløs, men en bom er noe annet.
Så han passerte under bommen med så mye klaring som man bør ha, og tankene i hodene våre var et kaos i det et eksemplar av I treni Italiana passerte på skinnegange i en fart som alle bøller kan misunne dem.
Men det gikk bra. Denne gangen også.
Vi ankom Pisa i strålende solskinn, og heldigvis, med de fleste italienere godt parkert foran pastabordet.
Alle har jo hørt om det skjeve tårnet i Pisa, og nå skulle vi endelig se dette skjeve monumentet, bygget av stormannsgale herskere.
DET TÅRNER SEG .
Og det er et merkelig skue. Et tårn på i overkant av 50 m , som heller så mye at det er 4.60 meter ” ute av kurs ”.
Opptakten til tårnbygget var et sjøslag mellom sjømakten Pisa, og Sicilia. Slaget ble utkjempet ved Palermo, og Pisanerene vant overlegent.
Krigsutbytte etter denne seieren, gjorde det mulig for Pisanerene å starte byggingen av den berømte katedralen på Campo dei Miracolo. Mirakelplassen. Katedralen , Il duomo, var ferdig bygget i det herrens år 1118, i den gang en ny byggestil, kalt pisan-romansk. Stilen spredte seg senere til hele landet, og har hatt stor innflydese på den tidligere toscanske rennesansen.
De typiske trekk ved denne stilarten er de karakteristiske marmorstripene, og utbredet bruk av bueganger. Nok om det.
Men et slikt praktbygg måtte jo ha et klokketårn, og her kommer det skjeve tårn inn i bildet.
Tårnet ble påbegynnt i 1173.
Tårnet ble først bygget i 3 etasjer. Deretter ble det stående i ca. 200 år før neste ”byggherre” bygde vidre. Men da hadde allerede tårnet startet sin endeløse ferd mot bakken.
Grunnen er dårlig her, og ettersom tårnet går bare 4 m meter ned i bakken, er det vel historisk sett bare et tidsspørsmål før hele greia av stein og litt mørtel ender sine dager i en gedigen støvsky opp mot en blå himmel.
OPTIMIST.
Men italienerene er optimister. På 1800- tallet var det en ingeniør i byen som skulle redde tårnet fra fortapelse. Han fikk gravet vekk masse under tårnet på den siden som tårnet heller. Den fikse ideen var at den dårlige massen skulle erstattes av bedre masse, og dermed rette opp tårnet. Resultatet var at tårnet ble enda skakkere. Denne ingeniøren ble sannsynligvis jaget fra byen. ( egen mening ).
REDNINGSAKSJON.
I de senere år er det lagt ned mye arbeid i å stoppe nedturen. På begynnelsen av 90 – tallet ble tårnet stengt for publikum. En storaksjon ble startet for å redde tårnet en gang for alle.
Store steinblokker ble festet til tårnet`s sokkel på den høyeste siden , for å klemme det lenger ned, og en line ble festet rundt livet på tårnet ved 3. etg., med stor drakraft i enden av linen, som skulle midlertidig redusere trykket på den lave siden. Dette for å forsterke effekten av betongklossene.
Resultatet ble at tårnet rette seg ca. 10 cm. Så etter at tårnet har vært stengt for publikum i mange år, ble det gjenåpnet i fjor. Man kan altså gå disse 294 trappetrinnene helt til topps.
Og hvis man har nervene under kontroll, og ikke har tro på den ”oppskrytte ” tyngdekraften, kan man nyte utsikten fra toppen. Undertegnede tok seg heller et glass god vin i litt tryggere omgivelser. Vi hadde jo tross alt ofret livet på landeveien for å komme hit.
BADEBYEN
Men så var det denne badingen da. 3 – åringen hadde forlengst satt i gang en kampanje for å få fortgang på den godt reklamerte badeturen til Middelhavet, eller Mar Liguria, det Liguriske hav, som det heter så langt nord etter kysten oppover mot Genova og vidre mot den franske grensen.
I den varmen, som Italia har hatt helt fra i mai, går det unna litersvis av dette vannet på flasker, som leveres enten som aqua minerale naturale, eller som frizzante; med kullsyre. Det er uvant for en nordboer å kjøpe vann. Vi tar det som en selvfølge at det kommer godt, drikkbart vann rett ut av springen.
En anne bieffekt av varmen er at mange ønsker seg et bad i blå, ramsalte bølger.
Undertegnede antydet innledningsvis at vi var heldige med trafikken inn i Pisa by, ettersom vi blåøyd nok trodde at alle satt benket rundt pastabordet.
Så feil kan man ta.
For alle disse menneskene fra en storby som Pisa, i underkant av 100.000 innb., pluss stort omland, var på badetur på Pisakysten. Søndagsbadetur.
Etter å ha manøvrert den gamle Ford`en ut fra Pisa mot kysten ( ca 10 km ), så vi at biltrafikken tetnet seg til for hver meter. Terrenget her
er helt flatt,
ettersom sjøen engang har gått helt inn til Pisa by, attpåtil med naturlig havn. Men havnen mudret seg til på 1400 – tallet. Siden har deler av landskapet
innenfor kysten av Pisa, og sørover, vært myrlendt.
Da vi endelig så den første bølgetoppen, og havdisen som lagde et slør i horisonten, var lykken til å ta og føle på. Særlig for 3 – åringen
som virkelig
hadde gledet seg !
Men det var mange tegn som var foruroligende. Bla. a. alle bilene som var parkert både en og to km. fra stranda. Jeg tenkte at ettersom
det er søndag,
så er det vel mange slags tilstelninger etter veien. Private selskaper der det samles mange folk.
Etter at det hadde gått opp for oss at alle disse bilene bare hadde strandpromenaden og sandstranda som mål, ble vi enige om
å fortsette kjøreturen
sørover strandvegen, til det ble bedre forhold for oss vanlige bilister, som ikke kjørte bie eller hveps, og som ikke ville parkere inne
i bagasjerommet på bilen foran.